Samerne i Norge

11. apr. 2017 | Skrevet af Eva Ritter i Arktis & Egne projekter

På konferencen "Mindretal i Norden" den 13.11.2015 fortalte John Harald Skum fra Alta, Nordnorge, om samernes historie, politik og rettigheder i Norge. Konferencen blev afholdt af SSW og Nordisk Info.

Talens tekst kan læses her.

John Harald Skum.
John Harald Skum |

Som repræsentant for samerne i Norge holdt John Harald Skum en tal om samernes situation i Norgen. Han var i 2015 formand for Nordisk Informationskontor i Nord-Norge, formand for Samisk Språksenter i Alta, og har været sametingsrepræsentant fra 2001-2009 og tidligere leder af Sameforeningen i Alta.

Nordisk Informationskontors og SSWs konference om Mindretal i Norden, Flensburg, den 13.11.2015

Samerne i Norge historie, politik og rettigheder

Talen af sametingsrepræsentant John Harald Skum

Møteleder!

Først vil jeg takke Nordisk Informasjonskontor ved Eva Ritter og Svend Koht her i Flensburg, for invitasjonen til konferansen.

Jeg er John Harald Skum, Styreleder ved Nordisk Informasjonskontor i Nord- Norge og også styreleder ved Samisk Språksenter i Alta. Jeg har vært Sametingsrepresentant fra 2001-2009 og også tidligere leder Sameforeningen i Alta.

Jeg tenker at jeg vil først begynne med litt historie, i hovedsak fra norsk side, og så går vi framover til hvor vi er i dag. Også vil jeg avslutningsvis komme inn på arbeidet ved Samisk språksenter i Alta

Historikk

På Nordkalotten har samene eksistert som et folk med eget språk, egne tradisjoner og næringstilpassninger lenge før etableringen av nasjonalstatene.

Etter grensetrekningen i 1751 ble samene ett folk med bosettingsområder i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Samenes tradisjonelle område strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Engerdal i Sør-Norge og Idre i Sør-Sverige. Dette området kalles på samisk Sápmi.

Fornorskningen

På 1800 tallet skjer det en stadig økende bevissthet om den norske nasjon. Norge fikk sin grunnlov i 1814 med stor grad av selvstendighet og med det fulgte den norske nasjonsbyggingen.

I 1848 hevder regjering og storting at staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid. Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av "omstreifende lapper" hvilket skulle referere til nomadiske samer, og den nomadiske bruk kvalifiserte ikke til erverv av eiendomsrett.

Tilgangen til å eie jord ble også strengt regulert av de norske myndigheter. Etter 1888 kunne bare norske og svenske erverve jord i Norge og norsk statsborgerskap kunne bare oppnås av dem som behersket det norske språket. I 1902 vedtok Stortinget ny jordsalgslov for Finnmark. I denne loven heter det at bare norske statsborgere kunne være kjøpere, og det skulle legges vekt på at den som fikk erverve jord gjorde nytte for seg som jordbrukere og at vedkommende ”… kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig Brug”. Loven gjaldt til 1965.

Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig. I 1924 sier blant annet en parlamentarisk skolekommisjon at:

”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes. Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning”.

Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten. Den holder likevel stand overraskende lenge. Og vi vil finne spor av denne fornorskningspolitikken den dag i dag.

Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter annen verdenskrig. Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN. Dette virket også inn på norske myndigheters holdninger overfor minoriteter, og især overfor samene.

Utover 1970-tallet skjer det en viss glidning mot å akseptere samer som en minoritet i Norge. Undervisning i samisk ble slått fast som en rett i 1967 og et samisk gymnas kom samme året i stand i Karasjok. I 1973 ble kultursenteret Sámi Instutuhtta/Nordisk samisk institutt opprettet i Kautokeino. Det utviklet seg seinere til et utrednings- og forskningsinstitutt.

En ny samepolitikk

På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samesaken blir også i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP) i 1975.

Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten. En konflikt som startet da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon. Dette førte til omfattende protester, aksjoner og demonstrasjoner både fra samene og fra miljøpolitisk hold.

Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser, som blant annet sultestreiken utenfor Stortinget i 1979 og 1981 og okkupasjon av kontoret til statsminister i 1981. Kampen kulminerte med at 600 politifolk ryddet sameleiren og fjernet lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981.

For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt.

Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble anerkjent ikke bare som en minoritet, men også som et urfolk i Norge. Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger. Regjeringen nedsatte 10. oktober 1980 Samerettsutvalget og Samekulturutvalget for å komme samenes krav i møte.

Samerettsutvalget presenterte i 1984 med sin første delinnstilling, "Om samenes rettstilling". Den la grunnlaget for Stortingets vedtak i 1987 om Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold). Sameloven dannet det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Sametinget. Valg til det første Sametinget ble gjennomført i september 1989 og det første Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok av H.M. Kong Olav V.

Rettigheter

”Som et viktig grunnlag for sin samepolitikk legger regjeringen til grunn at staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Denne prinsipielle likeverdigheten er slått fast i Grunnlovens § 110A.”

Stortingsmelding 55 (2000-2001):

Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie.

"I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk",

sa Kong Harald V under sametingsåpningen i 1997.

Sametingets virksomhet berører alle typer rettsspørsmål innenfor alle samfunnsområder. Samer har ulike typer rettigheter; individbaserte, som eget folk og som urfolk. Samer har nedarvede rettigheter til sine tradisjonelle land- og vannområder og rett til ressursene i disse områdene som danner det felles materielle kulturgrunnlaget. Rettighetene knytter seg også til områder som språk, utdanning, helse og forvaltning av kulturminner.

Rettsgrunnlaget finnes i internasjonale folkerettslige bindende konvensjoner, i intern norsk rett og i samenes sedvaner og rettsoppfatninger.

Som samenes folkevalgte organ i Norge er Sametingets mål å arbeide for anerkjennelse av samenes grunnleggende rettigheter som grunnlag for å ivareta og styrke samisk kultur, språk og samfunnsliv og eksistensen av ulike samiske tradisjoner.

I sammenheng med folkeretten og samiske rettigheter er det viktig å påpeke at:

  • Urfolksbegrepet ikke er knyttet til de som kom først.

Urfolksbegrepet og urfolksrettigheter er ikke knyttet til arkeologiske bevis om hvem som kom først. Urfolksrettigheter omfatter rettighetene til de folk som er opprinnelige i et område før en nasjonalstat ble dannet, men som ikke ble respektert som likeverdig.

I ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater heter det at urfolk er:

«folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner».

  • Samer har ikke særrettigheter som går på bekostning av rettighetene til nordmenn forøvrig.

Å være et urfolk betyr ikke at man har mer rett enn andre til land og vann. Samer har ikke flere rettigheter enn nordmenn til å utnytte naturressurser, med unntak av reindrifta, som i Norge tradisjonelt sett har vært forbeholdt samer. Andre næringer som landbruk og fiske har sine særrettigheter uavhengig av kulturell tilknytning.

Urfolksrettighetene sikrer at samene skal få like muligheter som nordmenn til å dyrke sin kultur, opprettholde sin livsform og mulighet til å være et folk også i framtiden. Her forveksler mange spesielle tiltak med særrettigheter.

Det er ingen særrettighet at samiske barn skal få like muligheter som norske barn til å lære sitt morsmål i skolen. Denne rettigheten er nedfelt i Opplæringsloven og uten den spesifikke lovteksten ville samiske barn blitt diskriminert. Det som tilsynelatende kan oppfattes som forskjellsbehandling, er ikke annet enn et tiltak som er nødvendig for å sikre likhet, likeverd og like muligheter.

Men Sverige, Finland og Russland har ikke ratifisert denne avtalen enda. Finland valgte å si nei til ratifiseringen av ILO 169 mars i år, selv om regjeringen var positiv. Dette medførte at den Finske Sametingspresidenten gikk av med øyeblikkelig virkning i protest mot dette.

Når det gjelder Sverige, så var det under FN-granskingen av hva Sverige har gjort i forhold til menneskerettigheter at Sverige tidligere i år ble anbefalt umiddelbart å ratifisere ILO-konvensjonen om urfolk eller å arbeide i retning av ratifikasjon. Men Sverige Svarte at de er per i dag ikke klar til å ratifisere konvensjonen.

Konsultasjonsavtalen

Som urfolk har samene rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem. Formålet med konsultasjonsavtalen er å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og Sametinget når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser. Sametinget har også mulighet til å ta opp egne saker.

Konsultasjonsavtalen gir ikke Sametinget vetorett i saker som påvirker samiske interesser. De formelle beslutningene tas fortsatt av statlige myndigheter og av Stortinget.

Ordningen gir derimot Sametinget innflytelse og mulighet til å bli hørt, noe som også er hensikten med avtalen. Der det er uenighet mellom Sametinget og statlige myndigheter framgår dette når sakene behandles i regjering og storting.

1. Formål Formålet med prosedyrene er å:

● bidra til en praktisk gjennomføring av statens folkerettslige forpliktelse til å konsultere med urfolk.

● søke å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og Sametinget når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte.

● legge til rette for utviklingen av et partnerskapsperspektiv mellom statlige myndigheter og Sametinget som virker til styrking av samisk kultur og samfunn.

● utvikle felles forståelse for situasjonen og utviklingsbehovet i samiske samfunn. Internasjonalt arbeid

Urfolk i verden lever under svært ulike, og ofte vanskelige livsvilkår. En internasjonal regulering av statenes håndtering og samhandling med urfolk har derfor vært av svært stor betydning for verdens urfolk. Dette både for å bli akseptert som urfolk og for at statene i sin politikkutforming respekterer urfolks særskilte posisjon og interesser som folk.

Sametinget arbeider for

  • En styrking av menneskerettighetene for urfolk.
  • En bærekraftig utvikling som trygger det materielle grunnlaget for samisk og andre urfolks kultur.
  • Et utstrakt samarbeid mellom samene over landegrensene
  • At de nordiske landene underskriver en Nordisk samekonvensjon som anerkjenner urfolks rett til selvbestemmelse.

Bakgrunn

Sametinget forvalter prinsipielle standpunkt og interesser som fremmes og forsvares på den internasjonale arena. Det er viktig at urfolksdimensjonen i nasjonale og internasjonale fora blir ivaretatt og, og at saker som har betydning for urfolk blir fremmet både nasjonalt og internasjonalt.

Sametinget vektlegger dialog og bygging av kontaktnett for arbeid på den internasjonale arenaen. Samiske kunnskapsmiljøer er en viktig del av dette nettverket. Sametinget legger vekt på lokale kunnskaper og forståelser ved beslutninger om naturmangfold og klimaendringer. Løsninger som legger til rette for aktiv lokal involvering i beslutningsprosesser er derfor blitt mer vanlig.

Selve eksistensen og tilværelsen til urfolksgruppene bygger på utvikling og hvordan utvikling forankres lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Fleksibilitet og omstilling, kontinuitet og fornyelser er sentrale begreper for formingen av morgendagens urfolkssamfunn. For noen urfolksgrupper har utviklingen av det moderne fellesskapet vært en selvfølge, mens for andre har samfunnsendringer medført uløselige dilemma og opplevelse av ikke å mestre den nye tid. Mange opplever og ikke få ta del i velstandsuttviklingen, det er for eksempel klare paralleller mellom fattigdom og urfolk. Og mange er også fremmedgjort i forholdet til det moderne teknologiske samfunnet som har tatt form de siste tiårene.

Samenes kulturelle mobilisering, som skjøt ny fart fra slutten av 1960-tallet, medførte et klart behov for å internasjonalisere kampen for kulturell overlevelse og utvikling. Samesak ble i økende grad urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet fra 1970-tallet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen av Verdensrådet for urfolk (WCIP) i 1975. Seinere har urfolk arbeid med ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, FNs erklæring om urfolks rettigheter og den dynamiske utviklingen av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966. Det internasjonale urfolksarbeidet, og samenes deltakelse i dette, har hatt direkte betydning for samenes situasjon. Dette kom svært tydelig fram i prosessen som ledet fram til finnmarksloven i 2005. Både ILO, FNs rasediskrimineringskomité, FNs spesialrapportør for urfolks menneskerettighetssituasjon og internasjonale folkerettseksperter sine uttalelser og anbefalinger var av avgjørende betydning for at samiske rettigheter ble anerkjent i den grad de ble ved vedtakelsen av finnmarksloven.

Det grenseoverskridende arbeidet retter seg blant annet mot nasjonale og internasjonale fora som angår FN, Samisk parlamentarisk råd, Barentssamarbeidet, det Arktiske samarbeidet, nordisk samarbeid, nordområdepolitikken, Interreg og den nordlige dimensjon (EU).

Nordisk samisk samarbeid

Myndighetene i Sverige, Finland og Norge har hatt et samarbeid om samiske spørsmål siden Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål ble opprettet ved Kgl. res. i 1964.

I 2000 ble det etablert et fast samarbeid mellom sametingspresidentene og ministrene som har ansvaret for samiske saker i Finland, Sverige og Norge. Ministrene og sametingspresidentene møtes regelmessig for å orientere om, drøfte og behandle samiske spørsmål av felles interesse. Målsettingen med det nye nordiske samarbeidet er å styrke og utvikle det samiske folkets språk, kultur, næringer og samfunnsliv. Samarbeidet har uformell, men nær tilknytning til Nordisk Ministerråd. Forberedelse og oppfølging av saker ivaretas av Nordisk embetsmannsorgan for samiske spørsmål. Ansvaret for sammenkalling og ledelse av møtene går på omgang mellom de tre landene.

Men vi har enda ikke fått en fast samisk representasjon i Nordisk råd. [Samerne observationsstatus i Nordisk Råd. E. Ritter]

Hvor faktisk Nordisk Informasjonskontor i Nord Norge avholdt et seminar i februar i år om samisk – nordisk samarbeid. Dette var et vellykket seminar.

Hvor vi var så heldige å få de tre sametingspresidentene fra Norge, Sverige og Finland til å delta, noe som faktisk hører med til sjeldenheten at de møter samtidig.

Saken om fast samisk representasjon i Nordisk råd, skulle for øvrig opp som sak under Nordisk Råds sesjon i slutten av oktober, saken sto på sakslisten torsdag 29 oktober, men tidlig onsdag morgen kom det beskjed om saken var tatt bort fra sakslisten, visstnok på grunn av tidspress. Så nå blir den behandlet i ministerrådet senere i november, men da dessverre uten debatt.

Nordisk samekonvensjon

En nordisk ekspertgruppe overleverte sin innstilling med et utkast til en nordisk samekonvensjon høsten 2005. Ministrene og sametingspresidentene i Finland, Sverige og Norge er enige om å se på hvordan eventuelle konvensjonsforhandlinger kan gjennomføres i praksis.

Konvensjonsutkastet tar utgangspunkt i at samene er urfolk i Finland, Sverige og Norge. Utkastet er utarbeidet på bakgrunn av de internasjonale instrumentene som de tre landene er bundet av. En nordisk samekonvensjon foreslås å ha som målsetting å lette samhandlingen mellom samene som ett folk, på tvers av landegrensene.

Utkastet til nordisk samekonvensjon var på høring i de tre nordiske landene i første halvdel av 2006. Ministrene som er ansvarlige for samiske saker i Finland, Norge og Sverige, og sametingspresidentene i de tre landene, besluttet i 2006 å videreføre arbeidet med en nordisk samekonvensjon, i første omgang gjennom fortsatt nasjonalt arbeid med høringsoppfølging og konsekvensanalyser.

På minister- og sametingspresidentmøtet høsten 2008 var det enighet om å sette i gang et arbeid med å se på hvordan eventuelle konvensjonsforhandlinger kan gjennomføres i praksis. Det nordiske embetsorganet for samiske spørsmål (NÄS) arbeidet etter dette med et forslag til modell for eventuelle forhandlinger. Norge, Sverige og Finland har forhandlet om konvensjonen siden 2011, med et uttalt mål om at forhandlingene skal være sluttført i 2016

Men det spørs om tidsfristen holder, for dersom en slik konvensjon skal ratifisert så må både Sverige og Finland ratifisere ILO 169 og, ikke minst anerkjenne den samiske befolkningen som sine lands urbefolkning og som jeg sa tidligere så er hverken Finland eller Sverige klar til dette enda.

Alta

Da vil jeg avslutningsvis komme inn på det Samiske arbeidet lokalt i Alta.

Her har den lokale sameforeningen, Álttá Sámiid searvi stått på for den samiske samfunnsutviklingen vi kan se i Alta i dag. I over 40 år har den arbeidet aktivt både kulturelt og politisk.

ASS har arbeidet aktivt i forhold til samisk undervisningen i Alta, dette medførte at jeg kunne for første gang få velge samisk som valgfag siste år på ungdomsskolen i 1984. Men da var det kun de som kunne bekrefte sin samiskhet.

Dette er blitt mye bedre i dag, heldigvis. I dag er det vel ca 300 elever som har samisk undervisning i grunnskolene i Alta.


Vi har fått 1 samisk klasse, hvor all undervisning foregår i og på samisk.

I denne klassen er det elever fra 1- 7 klasse.

ASS startet opp en privat samisk barnhage i Alta for 25 år siden, den er fortsatt den eneste samiske barnehagen i Alta. Og det er et skrikende behov for barnehageplasser.

Ass har bygd et eget samisk Kulturhus, Álttá Siida. Dette kulturhuset rommer den samiske barnehagen, kulturhuset og Alta samiske språksenter.

Og Alta samiske språksenter er det også ASS som har etablert og driver. Språksenteret arbeider mye med dokumentasjonsarbeid, slik som samiske stedsnavn, samisk dialekter.

Men de driver også mye aktiviteter slik som samisk barnekor, samiske barnekvelder, ungdomskvelder, språkrøkt bare for å nevne noe.

Men hovedarbeidet er med språkkursene som språksenteret kjører i samarbeid med samisk høgskole, hvor en kan tilegne seg samisk språk gjennom praktisk arbeid og kan ta 30 studiepoeng. Her får studenten innblikk i samisk kultur, historie og ikke minst språket.

Språksenteret er også ute i alle 9 klasser i Alta for å fortelle om Altas samiske historie.

Men dersom det er noen spørsmål til akkurat de 2 siste punktene kan dere spørre min kone Brita Julianne Skum, som også er tilstede her i dag, mere om dette i pausen. For hun arbeider med flere av prosjektene.

Fornorskningspolitikken har vært veldig hard i Alta f.eks. så har ikke jeg lært meg samisk fra barnsben av, for min far, som også er oppvokst i Alta sa til meg i voksen alder når vi spurte han om hvorfor han ikke snakket samisk med oss barna, svarte han følgende: Jeg ønsket ikke at dere skulle få oppleve det som jeg opplevde når jeg begynte på skolen. Hvor han kom på skolen og ikke kunne norsk.

Så jeg begynte å snakke samisk for ca. 15 år siden. Dette var et valg jeg gjorde når yngste barnet ble født, jeg skulle bare snakke samisk med henne.

Men jeg må si at vi er kommet langt for som jeg uttalte i et radiointervju forbindelse med feiringen av samisk nasjonaldag, 6 februar, i år. At det varmet mitt hjerte når min datter, sa om morgenen at hun gledet seg til feiringen og jeg spurte hvorfor? Svarte hun: At da får hun pynte seg med kofta og gå på skolen. Dette er noe som ville vært helt utenkelig for bare 10 år siden. Så det går framover.

Takk for oppmerksomheten.

related Posts